Verden går under

Noen ganger vil jeg hyle – ingen aning om hvorfor, jeg bare vil hyle ut.

Kanskje det er smerten som man har hatt så lenge som ikke går vekk, kanskje det er kjærlighetssorg, kanskje det bare er et jævla hyl, hva vet jeg. Fr. Vidvandre er ingen filosof.

Så kommer det,

store, runde og salte tårer. De bare popper ut, jeg klarer ikke å slutte. De bare triller nedover, og fortsetter i det uendelige, til øynene mine blir såre, til jeg sitter på badet og hulker for meg selv, og vugger for å få det til å gå vekk.

Alt er gale, hele verden er fuckings sprø. JEG er sprø.

Jeg tenker på alt som er galt med meg, min verden.

1. Jeg røyker for mye – jeg kommer til å få kreft og dø – smertefullt det er jeg bombesikker på¨

2. Jeg er alene – F U C K I N G S  alene. Jeg duger ikke til et forhold. Jeg er en one nights stand chic – faen

3. Familien min er sprø – nei den har vært sprø, holder på å fikses no…

4. Jeg går ikke på skolen lenger, jeg har ikke vært der på en uke nå. Jeg burde komme meg opp på Høyden og gjøre noe med meg selv, men …. nei. ligge under dynen og dø er bedre.

5. Hvem har ikke hatt lyst til å lukke øynene og bare “forsvinne”? Det hadde vært deilig.

Hva skjer? Nei si det..

Mensen – PMS til de grader!

Dette skjer annen hver måned ca. en måned er jeg kjempehappy – overkoselig og ja bare koselig, neste måned da kan du banne på at verden går under, tårer, sinne, gretten Fr. Vidvandre som hiver røykpakkene ut vinduet – for å så løpe ned to etasjer for å hente dem og redde dem fra regnet. Sitte inne og grine, se jentefilmer, spise is med sjokolade saus på og høre på alt mulig depressiv musikk. Det har gått så langt at det nå finnes en egen PMS musikk liste på itunes.

Hva er det som skjer??

Det suger å være jente noen ganger.

Savnet!

Å ha mange innleveringer er den gyldne middelveien i bachelor graden min, alle fagene jeg har tatt så langt har hatt minst 100 innleveriger, eller mer. Så Fr. Vidvandre har i hvertfall en gyldig grunn for å ikke ha hatt et sosialt liv de siste ukene. Hun har faktisk ikke vært ute på evigheter, noe som omgangskretsen har merket seg. Følgende melding tikket inn i Fr.Vidvandres mobil:

Hvor har du vært?? Har hengt på XXXXX den siste tiden i helgene og lille lørdagene, men ingen Fr. Vidvandre ikke fortell meg at du har blitt en endru vandrer? I så fall blir jeg meget deprimert! Verden er ikke den samme uten en full eller out going Fr. Vidvandre

Teksten kom fra en gammel flamme, så hvordan den skal tolkes kan diskuteres i følge S. Likevel, flott å vite at en sprø sjel som Fr. Vidvandre er savnet. Selv om det kun gjelder “the drunks” i hennes fine omgangskrets.

Kåt, våken og gretten

Ja, jeg er drittlei no!

Hva er det med gutter og menn generelt? Er de utstyrt med et sexgen som automatisk gjør dem trøtte om kvelden når vi (les fr. vidvandre) er mer klar for en omgang mellom dynene? Hvorfor skal menn og kvinner være så sykt ulike? Fr. Vidvandre er irritert, hun vil ha sex, får ikke sove ordentlig når man er kåt. JA jeg kan ta saken i egne hender, men problemet er at nødløsningen min mr Bunny er hjemme og ikke her hos Christian.

Jeg kunne alltids bruke fingrene men jeg er ikke så godt trent på akkurat å kun bruke fingrene, jeg er liksom vant med å bruke litt andre hjelpemidler…

Og jeg er kåt NÅ. Ikke senere, ikke i morgen tidlig. NÅ.

Fy jeg er irritert, spesielt siden han liksom begynte å kose med meg og si at vi skulle kose oss litt etter filmen og så sovner han!

Fr. Vidvandre er veldig egoistisk

Det føles ut som om noen har stått og viftet med snop foran ansiktet ditt og kun latt deg lukte på det deilige sukkeret for å så fjerne det og si at man ikke får noe.

IRRITERENDES.

Det er nå man ønsker man har flere pakker røyk og kan røyke vekk frustrasjonen, satan jeg vil ha røyk…Kanskje noen er villig til å dele med meg der ute?

Fr.Vidvandre i andres øyne

Eksamens tiden men er vel og overstått. Og fremdeles er det mange eksamens fester som gjenstår, om budsjettet mitt er enig med meg gjenstår å se. Men Fr. Vidvandre har ikke tenkt å gå glipp av en eneste en. Mine medstudenter fester omtrent like mye, om ikke mer enn meg. Likevel er det meg, folk ser ut til å mislike.

Jeg har en stor vennegjeng, med folk i alle fakulteter, som igjen har sin venngegjeng der. Så jeg er ute hver eneste helg med et par unntak i eksamens tiden. Eksamens tiden er til å lese og stresse gjennom hele pensumet som man ikke kommer gjennom i løpet av semesteret. Noen bartendere kjenner meg fordi jeg pleier å feste der, andre fordi de er sammen med en jeg kjenner og noen få er noen jeg har rotet med og senere funnet ut at de er bartendere. Men hei, jeg kommer inn på enkelte steder fordi jeg kjenenr bartenderen. Man utnytter de kontaktene man har.

Men jeg snakket om at folk misliker meg.  Det hele utspilte seg på et vors (noe som utviklet seg til å bli en flott – fantastisk kveld på byn med et herlig nach senere), jeg var med en del venninner fra mitt studie opp på en fakultets fest for BI og noen fra Høgskolen, økonomi studenter hele gjengen. Ganske underholdende blanding om jeg må si det selv, økonomi og historie og kunst og retorikk.

Der møtte jeg en jente, ganske pen og hyggelig jente, med en helt herlig kjole! Vi satt tilfeldigvis ved siden av hverandre og drakk, (jeg, øl, hun hvitvin). Etterhvert som folk ble mer og mer fulle og høylytte kom vi i snakk, en gjeng av oss. Hun begynte å komme innpå at hun ikke fester mye, for all del, folk er forskjellige, noen elsker å feste, andre liker å ta det med ro.

Det gikk greit helt til vi kom inn på meg. Som kjent Fr.Vidvandre er singel, har one nights stands (en del), røyker og klarer ennå ikke å slutte helt, drikker for mye, og er ikke så flau over ting som hun kanskje burde. Jeg svarte ærlig at jeg liker å feste, har ingen problemer med folk som tar det med ro, jeg nøt de helgene jeg ikke var ute i eksamens perioden, og at jeg er singel men har ingen hindringer for one night stands. Jeg brølte ikke alt ut i den rekkefølgen men det kom frem iløpet av vorset, i samtaler med andre jenter og.

Hun fikk problemer med meg på et tidspunkt og begynte å belære meg om at jeg søren meg ikke kunne holde på sånn som jeg gjør, fordi det er uansvarlig, det er ikke fint for en ung kvinne å oppføre seg som jeg gjør og mye annet. At de andre jentene fniste og lo med meg over at jeg er så sjokkerende lot til å hisse henne opp et stykke. Til slutt reiste hun seg med hvitvinen og sa klart at jeg ikke var en jente hun ville stifte bekjentskap med, på noen som helst måte. Dermed satt jeg igjen og lurte på hva i all verden jeg har gjort galt.

Passer jeg ikke inn i hennes økonomiske verden? Ødelegger jeg hennes rykte ved å sitte ved siden av henne eller ved å bli venn?

Det får meg til å lure på hvordan andre ser meg. Hvordan er Fr. Vidvandre i andres øyne?

En lett på tråden jente, med store problemer? En jente som ikke har noen hemninger?

Men samtidig tenker jeg:

Faen heller. Jeg er UNG, jeg lever mitt liv nå, ting jeg vil angre på har jeg opplevd og kommer til å oppleve det senere. Man er ung en gang i livet, skal jeg la meg stoppe av hva andre synes? Hva andre tenker om meg? Kanskje de misliker meg, fordi jeg lever ut mine drømmer, mine minste lyster lever jeg ut. Er det galt? Min mor lærte meg rett fra galt, jeg har sett mye dritt i mitt liv, men mine valg er fortsatt MINE valg. Skylder de på min mor for en dårlig oppdragelse? Alt jeg gjør kan ikke berøre henne? Jeg er 20, hva hun mener lytter jeg på, men til slutt gjør jeg det JEG vil.

Det er en ny side å se seg selv slik andre ser en. Men jeg velger å se vekk fra det, jeg liker meg selv og hvordan jeg er. Drit i andre syn og tanker sier vennene mine, og det er det jeg gjør nå. Driter i alt hun tenker om meg. Men om dere har noen store meninger om meg, er det bare å brøle det ut i kommentarfeltet. Fr. Vidvandre tar det ikke personlig. Ikke egentlig.

Ut å feire feire og feire

Nå har jeg ikke skrevet på en stund, grunn: Eksamensherk.

alle studentene er i samme situasjon som Fr. Vidvandre, masse eksamener og masse pensum og masse fester og masse single og masse stress.

Mitt friends with benefits greie er fremdeles det det er, en friends with benefits ting. Vi klarer ikke å bestemme oss og fortiden fungerer det, ikke det at jeg for evig og alltid har tenkt å ha et slikt forhold, men jeg er student, jeg fortjener å leve litt, uten forpliktelser. Men at jeg flørter med andre og han flørter med jenter går fint, så lenge han ikke gjør det rett foran meg.

Mitt vennskap med S virker som det er lagt på is, hun unngår meg fullt ut, ingen kontakt what so ever, så jeg har bestemt meg for å la det være, for nå, konse på eksamen og fester og andre ting, la henne savne meg og, jeg mener hun må savne meg og av og til! Kanskje hun får tid til å tenke og? Jeg trenger i hvertfall en pause fra litt av det dramaet som foregår her.

I kveld blir det full fres, nemlig bar to bar runde, dette blir kult, vi starter på vors nå om en liten halv time, så første stopp blir vel Hectors, og så Studenten etter det herjer vi byen, grunn? Vi har nettopp levert inn oppgaver som må være inne før eksamen neste uke, så vi skal feire feire feire! Kanskje du ser meg? ;)

Jævla egoist! ropte hun

Jeg har nevnt at min bestis her i verden, S, har fått seg en type, Thomas heter han. I begynnelsen var det fint, jeg var glad på hennes vegne. Og jeg er jo det innerst inne, det som irriterer livet av meg er det faktum at han faktisk ikke lar meg være med S, alene i det hele tatt. Vær gang hun har kommet hit, har han drevet og ringt som psykopat ( en alt for stor og nasty overdrivelse, men eg e pissed off på han). Og når han har funnet ut at hun er hos meg gjør han følgende:

A) Han dukker opp her, og omtrent sleper henne med seg.

B) Han ringer og ringer og får henne til å gå til en eller annen krise.

Jeg vet jeg overdriver, men i begynnelen tenkte jeg ikke noe over det, jeg tenkte at han kanskje hadde en eller annen form for krise, men hver gang hun er hos meg?

Jeg har følt meg etterlatt og i det siste, særlig siden jeg ikke vet opp eller ned på mitt “friends with benefits” forhold, jeg sitter og kjederøyker alene uten S, fordi hun er hos han 24-7. Har du ikke ANDRE venner tenker du, SELVFØLGELIG har jeg det! Forskjellen er bare at jeg ikke er så nærme de som jeg er med S. Dessuten så er det hun som kjenner meg ut og inn. Så idag tenkte jeg at jeg skulle nevne for henne at jeg savner henne, på en veldig forsiktig måte. Men jeg buser jo rett ut i alt, og selv om jeg mener jeg sa det nokså forsiktig, så klikka hun helt. Plutselig reiste hun seg fra sengen min slengte røyken ut av vinduet og ropte: “Du e en jævlig egoist! Bare fordi DU e totalt fucked opp når det kommer til typer, trenger du ikke å ødelegge MITT forhold!” Dermed trampa hun ut, jeg må si at jeg ble stum for første gang. Vanligvis e jeg temmelig kjapp på å komme med frekke svar. Nøyaktig hva jeg sa er dette; Hvordan går det med Thomas og deg?(hun svarer fint), Men du…altså jeg savner deg litt…kanskje vi kan begynne å henge sånn som vi gjorde før? Før du møtte Thomas?

Og dermed eksploderte hun, jeg vet ærlig talt ikke hva jeg sa, som var så fuckings ille. Vet du??

Utroskap

Hun er en av de jentene som har vært etter Ian i evigheter selv før jeg ble sammen med ham, det er sikkert derfor det sårer så utrolig dypt at det var hun som åpnet døren hos ham. Tingen er, Ian var utro, ikke hele veien men så godt som. Og ja det var jeg som fant dem.

Herlig ikke sant?

Jeg har aldri vært en fan av utroskap, så langt har jeg heller aldri vært utro mot dem jeg har vært sammen med.

Ikke det at jeg ikke vil være utro, men jeg mener at man ikke kan si jeg skal ALDRI ALDRI være utro, for tenk om man finner seg selv i den situasjonen en vakker dag?

Men dette sårer like mye, og det verste var at Ian mente at det var min feil. Fordi jeg har vært mye ute med venner i det siste.

Jævla idiot.

Jeg har møtt igjen en god del venner i sommer, alle kommer hjem nå. Og jeg har vært mye med ham, forsikret meg om at han kan bli med, sagt nei til en del venninner fordi jeg lovde å være med ham.

Det merkelige er at jeg vil ha ham tilbake, selv om det var han som var utro, selv om vi sa rettere sagt skrek mye til hverandre den dagen. Jeg liker ikke å innse at han er borte, han er borte og kommer ikke tilbake.

En del av meg vil ha ham vekk for alltid, mens den andre vil ha ham tilbake og at alt skal være bra som det var før.

Han er borte

Vi kranglet.

Vår første krangel, jeg har aldri vært så sint. Heller aldri sett ham så sint.

Jeg slengte fra meg nøkkelen hans og trampet ut, i ren raseri forsvant jeg ut fra hybelen hans, livet hans. Jeg mente det ikke for evig, det var bare at jeg var så sint.

Vi snakket ikke på tre dager, jeg trodde han ville ringe og prate. Jeg ville det selv, men klarte det ikke, men han ringte ikke, ikke et pip.

Tre dager senere var jeg et nervevrak, S måtte trøste meg siden jeg forsvant inn i min egen verden av sinne og følelser.

Fremdeles ikke en lyd, fremdeles ikke et tegn på liv til meg. Venner har kommentert at han henger med dem, men nekter plent å prate om meg. Om oss.

Hvis det i det hele tatt finnes noe oss nå.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg er fremdeles sint, fremdeles grusomt såret. Men jeg er glad i ham.

Røykingen min har i stedet for å bli kuttet ut, blitt ti doblet, jeg aner ikke hvor mange pakker jeg har røykt denne uken alene, sikkert mer enn det jeg noen gang har gjort før.

Og det er nå det går opp for meg etter den hva.. tyvende røyken min i dag, at han er borte. Han kommer ikke tilbake. Iren min er borte.

********************************************************************************************************************

Oppdatering i dag 9 juni:

Jeg har ringt, han tok den og sa han ikke ville prate, jeg rakk å si at vi må snakke før han la på, jeg dro hjem til ham og der var det hun som åpnet. Jeg dro hjem. Jeg vet ikke om jeg orker dette mer. Kanskje jeg bør akseptere at han er borte?

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.