Bleeding Love

29 aug 2010 2 kommentarer

av Fr. Vidvandre in familieskitt, Intime greier, Vidvandre

Hun gråter, jeg gråter, vi ligger på hver vår side av gulvet inne på soverommet mitt. Så begynner vi sakte men sikkert å le, sminken renner og vi ser jævlige ut, men plutselig går hiksingen over i latter, en sånn hiksing latter. Jeg aner ikke hvem som begynner det bare begynner. Sakte setter jeg meg opp og prøver å få igjen pusten, mens jeg kjenner tårene trille nedover ansiktet, hun setter seg opp og smiler svakt mens hun prøver å gni vekk mascaraen fra kinnene – uten å lykkes.

Jeg lener hodet på sengen og puster dypt inn

- Herregud… er dette mulig?

* Neeei i grunn ikke. fniser hun og dulter meg i siden.

Vi har nettopp hatt verdens største krangel, etter bitre blikk på skolegården, stygge blikk og hvisking og tisking, er det endelig over. We are friends, we are family, ho´s over bro´s.

Å være forelsket i samme gutt når du er 15 er verdens undergang. Virkelig. Feiden vår som hadde vart i 2 uker er over, peace, hvitt flagg, de ligger strødd utover alt.

Hun kom hjem til meg for å hente noen greier, og likevel endte vi opp med å skrike til hverandre og hive bamser, puter og diverse andre greier på hverandre.

Flaks at jeg var alene hjemme, ellers hadde mamma trodd noen holdt på å drepe hverandre der inne. Noe vi nesten gjorde. Jeg traff henne midt i ansiktet med kosbambsen min, og hun slengte puten midt i trynet på meg, så kom tårene, begge sankt sammen og gråt i hvertfall i fem minutter før latteren kom.

Vi setter oss opp, jeg finner sminkefjerner greiene mine og deler med henne. Jeg vil ha en røyk og åpner vinduene og er glad ingen kommer hjem på et par timer – da rekker jeg å lufte. Hun fjerner sminken og ser seg selv i speilet, og sukker – Ærlig talt Fr. Vidvandre hva er det vi har holdt på med?

Jeg trekker på skuldrene og blåser ut røyken, ut vinduet.

- Jeg vet da faen…gutter

- Hah. Gutter! Det er de som er jævlene!

Jeg ler og stumper røyken og begynner å spraye parfyme rundt i rommet. Guttene er jævlene, det er derfor vi har kranglet, vi har begge vært himla forelsket i Stian, trinnets kjekkas, som selvfølgelig har flørtet med begge to.

Vi blir sittende og prate og le, helt til det blir mørkt og hun må hjem, jeg gir henne en klem. Hun drar hjem, trekker på skuldrene i døren og sier

- Ses imorgen! Våg å ha på deg samme genser da!

Så forsvinner hun.

Ukene går vi henger igjen, gjengen vår er hel, vi ler, sladrer, trener fotball sammen, løper rundt på turer, sniker til oss alkohol, blir fulle i bakgården, røyker og kliner med gutter. Ler av dem vi synes er patetiske. Vi er ikke den populære gjengen, vi er den andre gjengen, den som de populære misliker. Men vi har hverandre. Vi er småvoksne ute, hjemme engler, aldri noe galt.

Så en dag mangler hun, hun er ikke på skolen, ingen har hørt noe, men det er vanlig. Vi tenker ikke så mye over det.

Unge som vi er antar vi at hun er syk, men sender meldinger og spør hvor hun er? Ikke noe svar, timene går, så kommer læreren blek inn. Hun stammer frem at alle må være stille. Det er kunst og håndtverks time, at norsklæreren kommer inn betyr som regel bråk, noen har gjort noe igjen.

Folk skotter på henne, stopper halvveis opp. Hun sier ikke noe, folk stirrer.

- Alise.. Hun stopper og ser på oss, på meg.

Hun puster inn igjen.

- Alise er borte.

Ingen registrerer det hun sier. Borte? Hæ?

Politiet kommer inn døren. De ber folk sette seg, vi blir stående, gjengen hennes. Politiet ser medfølende på oss, som om de vet.

- Alise har begått selvmord.

Jeg mister kruset mitt, det knuser i tusen biter, jeg hører noen rope, men det er ikke meg, det er læreren som roper ut en advarsel.

Ingenting ble normalt etter det, klassen fikk oppfølging, folk kom og snakket med oss, med meg, men jeg var ikke der, ikke egentlig. Foreldrene kom, de gråt, vi hadde minnestund, men jeg registrerte det ikke. Tomt var det.

Pulten hennes var tom. Jeg kunne bruke en hel dag bare på å stirre på pulten hennes, og ikke forstå hvorfor den var tom.

Så kom begravelsen.

FUCK YOU sa jeg høyt når jeg så bildet hennes og kisten, mamma knep meg i armen, folk stirret. Jeg overså dem, jeg var sint. Hvem faen er du til å bestemme det? Sa jeg – til kisten. Folk stirret, mamma kjeftet og prøvde samtidig å være medfølende. Moren hennes kom bort, hun sa ingenting, bare gav meg en klem. Og hvisket: Hun tok et feil valg…

Der hun var ble det et tomt hull, gjengen vår var fremdeles oss, men det tok en langt stund før vi klarte oss, i russetiden bare vi alle et sort bind på armen eller sort bånd på russebuksen. Bilen vår hadde et bilde av henne på The Wall of Fame, vi hadde snakket om russetiden, vi skulle ha bil sammen, vi skulle feire. Russetiden kom og gikk, og hun var med oss, alltid smilende.

Poenget er: Vi sørger alle forskjellig, jeg så hvordan folk ble sure da en på Flinkepiker skrev om hvordan hun reagerte på hans beslutning, folk reagerer ulikt. Hvem er du til å dømme den oppførselen? DU har ingen rett til å fortelle andre hvordan de skal sørge eller takle ting, det er ikke DIN jobb å bedømme, DIN jobb er å prøve å forstå eller være støttende, ikke dømmende.