If I dont say this now I will surley break

Klokken er ikke mer enn kvart over 23 på en fredags kveld, til tross for dette ligger jeg her i sengen min med en fyr ved siden av meg som sover nokså tungt. Christian heter han, vi møttes i begynnelsen av året rundt fadderuken for de nye studentene. Han har ikke helt vært verken venn eller en jeg har hatt noe godt øye med får inntil nylig, altså rundt februar vil det si.

Vi har bare vært felles bekjente, og midt oppi alt dramaet mitt med Ian, som jeg merker fremdeles har et eller annet grep over meg og S som fremdeles er sammen med idioten Thomas har jeg egentlig ikke hatt tid til gutter. Dvs. kjæreste-aktige-gutter.

Jeg har fremdeles fått meg noe som de pent sier det, en jente har sine nødvendigheter hun og.

Ikke minst siden min friends-with-benefits-ting ikke ble noe mer enn friends with benefits har jeg ikke tenkt på kjæreste temaet noe særlig. Ikke før nå. Ikke før han søte snille Christian ligger her i sengen min og sover tungt. Noen gutter er virkelige engler når de sover, og djevler når de er våkne.

Ian var en sånn.

Men nok om IAN!!!

Christian er nydelig, blond med blå øyne, en sånn blå farge som er sterk og man egentlig kan drukne i, på en god måte. Vi har gått ut et par ganger, tenk, jeg har faktisk vært på date og ikke bare hatt one night stands. Han er ikke en gedigen Ringenes Herre fan som meg, men har sett filmene og synes de er bra. Mer enn nok for å bli akseptert hos meg. Ikke har han noe imot min enorme røyketrang, ikke ennå i hvertfall.

MEN, det som bekymrer meg i det jeg stirrer ned på engelen som sover ved siden av meg er, Ian. Da jeg møtte han, merket jeg at jeg kjente det bestemte, irriterende, sårende men likevel velkjente og etterlengtede stikket i brystet. Jeg vil komme meg videre og trodde jeg hadde det. Fr. Vidvandre er ment for å vandre.

Jeg har one night stands, røyker verre enn alle andre, drikker som fy og driter i folk som er idioter mot meg. Jeg er rett og slett en rappkjefta drittunge til tider. Jeg liker IKKE å bli avhengig av en annen, men jeg liker å bli forelsket. Jeg liker følelsen av å se en jeg liker, jeg elsker det bestemte stikket i brystet når man ser noen man er glad i, jeg elsker å våkne opp ved siden av en jeg faktisk bryr meg om, og ikke en eller annen tufs som kaller meg femenist fordi jeg ikke vil suge kuken hans.

Er jeg rede til å vandre videre til en annen? Uten å såre han fordi tufsen med dialekten har fremdeles et grep rundt meg?

At en gutt kan forandre en jente mye skremmer meg, men jeg har og lært at det å forandre seg pga en man er glad i en type, er ikke det verste. Ofte blir man faktisk bedre som person. Små ting man endrer ved seg selv.

Noen ganger lurer jeg på om det folk sier om meg og til meg er sant, jeg ødelegger livet mitt ved å leve slik som jeg gjør.

1. one night stands

2. fester mye

3. røyker som en pipe

Det er ikke slik at jeg har tenkt å holde på denne måten hele livet fremover, men jeg er student og lever student livet fullt ut. Er det så innmari gale? Jeg skjønner jeg skader meg selv, gir meg selv et litt dårlig rykte noen ganger, men jeg VET dette. Jeg er veldig klar over hva jeg holder på med, det er bevisste valg, jeg unnskylder ikke det jeg driver med. Så ja? Hva da?

tilbake til Christian, jeg har ikke akkurat holdt på med ham lenge, ikke at jeg er kjent for å holde på gutter lenge. Men jeg føler meg trygg med ham, trygghet som ikke var der med Ian, som ikke har vært der med andre jeg har holdt på med, lenge eller kort. Jeg kan utrolig nok tenke meg noe mer fremover med den sovende engelen min. Og det SKREMMER meg.

Sannheten om Fr. Vidvandre er at hun aldri egentlig har kjent trygghet hos noen, ikke gutter/menn som hun har holdt på med, og one night stands er kanskje grunnen til at hun ikke klarer forhold?

“There now, steady love, so few come and don’t go
Will you won’t you, be the one I’ll always know”

Oh, oh
Be my baby
Ohhhhh
Oh, oh
Be my baby
I’ll look after you

(The Fray)

~ av Fr. Vidvandre den april 3, 2009.