Han er borte
Vi kranglet.
Vår første krangel, jeg har aldri vært så sint. Heller aldri sett ham så sint.
Jeg slengte fra meg nøkkelen hans og trampet ut, i ren raseri forsvant jeg ut fra hybelen hans, livet hans. Jeg mente det ikke for evig, det var bare at jeg var så sint.
Vi snakket ikke på tre dager, jeg trodde han ville ringe og prate. Jeg ville det selv, men klarte det ikke, men han ringte ikke, ikke et pip.
Tre dager senere var jeg et nervevrak, S måtte trøste meg siden jeg forsvant inn i min egen verden av sinne og følelser.
Fremdeles ikke en lyd, fremdeles ikke et tegn på liv til meg. Venner har kommentert at han henger med dem, men nekter plent å prate om meg. Om oss.
Hvis det i det hele tatt finnes noe oss nå.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg er fremdeles sint, fremdeles grusomt såret. Men jeg er glad i ham.
Røykingen min har i stedet for å bli kuttet ut, blitt ti doblet, jeg aner ikke hvor mange pakker jeg har røykt denne uken alene, sikkert mer enn det jeg noen gang har gjort før.
Og det er nå det går opp for meg etter den hva.. tyvende røyken min i dag, at han er borte. Han kommer ikke tilbake. Iren min er borte.
********************************************************************************************************************
Oppdatering i dag 9 juni:
Jeg har ringt, han tok den og sa han ikke ville prate, jeg rakk å si at vi må snakke før han la på, jeg dro hjem til ham og der var det hun som åpnet. Jeg dro hjem. Jeg vet ikke om jeg orker dette mer. Kanskje jeg bør akseptere at han er borte?
Ring!
men…du da…kan du ikek bare ringe? Det koster så lite å si unnskyld – selv om du kanskje mener at han skulle sagt det først. Hmh? Kjærligheten suger til tider, men noen ganger må man svelge stolthet osv…og krype litt. Er han ikke verdt litt kryping…?
Lykke til!
jeg håper han kommer tilbake igjen
Nå vet ikke jeg hva krangelen gikk ut på, men det kan hjelpe å legge seg langflat og krype til korset og være den første som tar kontakt… Selv om det er vanskelig å svelge stoltheten og ta kontakt først så kan det muligens være verdt det…? Er ikke sikkert det er stoltheten som står i veien hos deg da, men det bruker å være det som gjør at folk ikke tar kontakt først. Hvorfor ikke ta kontakt først liksom… man får jo klarhet i ting fortere og man trenger ikke gå i mange dager og være nervevrak og vente på at den andre skal ta kontakt. Er jo egentlig lett å ta kontakt da, trenger ikke å ringe eller banke på døra, kan bare sende en melding. Ikke en melding der man legger ut hele opplegget heller da, men prøve seg fram og kanskje si unnskyld for at man kranglet og si at man er lei seg for det…hvis man er det da. Vanskelig å si noe når man ikke vet hva som var problemet, men det meste går an å løse hvis man bare er villig til å jobbe litt for det
Håper det ordner seg for dere!
Forbanna barnslig å legge på når den andre vil prate ut!!! Slikt gjør meg sint. Kanskje han ikke er verdt bryet engang når han er så barnslig…det finnes mange fine fisker i havet altså, kanskje ikke irske men endog… Nei da, lett for en utenforstående å si slikt, men jeg vet akkurat hvor hardt det er å bli avvist på den måten der. Hvem HUN åpnet døra???
Var det en ny kjæreste som åpnet døren hos han? Isåfall så har han vel tatt valget? Vet ikke om det da vil hjelpe å kjempe videre, men uansett, -dere skulle iallefall fått pratet ordentlig en siste gang, slik at eventuelle misforståelser kunne kommet til overflaten.. Kanskje DET ville reddet forholdet?
Ikke undervurder kryping, -ydmykhet er ikke en dum ting. De som oppfører seg på en ydmyk måte, blir stort sett belønnet for det..