Når faren din prøver
Pappa ringte i dag, det ble en pinlig og litt smertefull samtale.
Den samtalen var hard av mange grunner, for det første fordi han ba om unnskyldning for alt han har gjort og sagt, men også fordi han sa jeg hadde rett, jeg hadde såret ham ja, men det hadde hjulpet han til å innse hva han var i ferd med å bli.
Nemlig sin egen far hjemme i Chile.
I Concepcion, bestefar er rar, han er en sint gammel mann, og pappa fortalte meg for første gang hvordan det var å vokse opp med ham som far. For første gang forstår jeg ham bedre.
Endelig ser det ut som vi får et mer normalt forhold til hverandre. Jeg vandrer i riktig retning i hvertfall, krysser alt som kysser kan.
Det er godt at han har fått opp øynene, det har sikkert ikke vært lett for han heller tenker jeg. Man har kanskje lett for å ta etter væremåten til foreldrene sine og da er det vel ikke så rart at han har blitt litt som faren sin… Men jeg håper han får til å forandre seg nå og at ting kan normalisere seg mer
Godt å høre at han har sagt unnskyld i alle fall, det er et steg i riktig retning og en forandring til det bedre.
Det er en utrolig lettelse faktisk, men på en annen side så håper jeg at han ikke bare skylder på faren sin. Men som du sa det er et steg i riktig retning, så jeg er positiv
Så bra! Godt å høre:)
Det er egentlig rart der der, de fleste barn ønsker å bli ANNERLEDES enn sine foreldre. Men likevel blir de stort sett like i væremåte, -med unntak såklart. Men det er da ikke så rart. Når man vokser opp med mennesker som oppfører seg en bestemt måte, blir man jo lett formet som de. Det er ikke uten grunn at det sies at hvis man lurer på hvorfor ens barn oppfører seg som de gjør, skal man bare se seg selv i speilet, -så skjønner man hvor det kommer fra… Det er egentlig en skikkelig skummel tanke.. At vi som foreldre kan forme, skade, eller påvirke barna våre positivt i DEN GRAD..